Båndet på kragen på capen er fra Grønland. Men du kan fint sy en cape til 17. mai uten å reise dit.

Jeg kan ikke huske sist jeg var for varm på 17. mai. Merkelig nok, siden jeg sjelden bærer mer ullstoff på kroppen.

De fleste bunader har et ytterplagg som hører til. Heldigvis har jeg en cape til trønderbunaden min, kjøpt på Husfliden i Trondheim og helt i tråd med alle bunadsregler. Men som alt annet innen bunad, er jakker, sjal og caper dyre greier. Derfor kan det vært fint å med noe vi kan lage selv.

 Boblejakke og bunad – helst ikke!

Datteren min Ella er fornøyd med at hun har arvet rondastakkene jeg selv brukte som liten jente, men det har aldri vært noe passende ytterplagg til de små bunadene i min familie. Og det er litt trist å måtte gå med boblejakke over bunaden. Derfor tenkte jeg at jeg kunne sy en cape til henne før fjorårets 17. mai.

Jeg kjøpte et fint svart ullstoff, som var akkurat passe mykt. Det fant jeg på Studio Fèline, en liten butikk på Sølvberget i Stavanger som syr klær – og har stoff, fine bånd, kapper og og mye annet som kan være fint å pynte med. Bånd kan du også få tak i på Hufliden eller andre butikker med stoff og sytilbehør. Passer rødt, grønt, grått, blått eller gult stoff bedre til din bunad, kan du velge det til din cape.

Slik ble capen jeg sydde. Du kan lage din variant.

Denne rekker du å sy på en kveld

Jeg hadde altså en liten meter av det svarte ullstoffet, litt fint bånd, blant annet fra en  god syvenninne som hadde vært på Grønland og kjøpt med seg tradisjonelle fargerike vevde bånd, fint beslektet med norsk bunadstradisjon, synes jeg. Så satte jeg i gang.

Alt det fantastiske håndarbeidet på en bunad krever tid og tålmodighet, men denne capen kan du sy på en kveld.

Slik gjorde jeg det:

Mål hvor lang cape du vil ha. Klipp stoffet i riktig lengde. Jeg brukte hele stoffets bredde, men er ditt stoff for bredt, klipper du det til slik at utgangspunktet ditt er et rektangel.

Lag legg der du vil halsen skal være, slik jeg gjorde, eller sy en rynkesøm. Det gjør du enkelt ved å sy en søm med lange, rette sting på symaskinen. Husk at du ikke må feste tråden i endene. Dra så forsiktig i den ene tråden (enten overtråd eller undertråd) slik at stoffet rynker seg. Pass på at du ikke drar for hardt, kjedelig nemlig hvis tråden ryker. Du kan også sy for hånd og stramme på den måten. Rynkt sammen, eller lag legg, hvis du synes det blir finere.

Når du har snurpet eller brettet sammen så mye at stoffet er smalt nok til at det rekker rundt halsen, kan du sy over rynkene eller leggene for å unngå at de sklir ut igjen.

Så sydde jeg på båndene både langs åpningen og duskebåndet langs kanten nede.

Fløyelsbånd og duskebånd, fint må det være til bunaden.

Når jeg skulle lage kragen, med det fine grønlandske båndet (eller et hvilket som helst annet fint bånd eller stoff du måtte ha) måtte jeg konsentrere meg litt mer.

Jeg målte hvor lang kragen skulle være, vrangsydde den fra retten og sydde den på for hånd på vrangen.

En krok  er fin som lukking av kragen, og det er alt som trengs for å holde cepen sammen.

Så nå er sjansen større for at min Ella, og kanskje du og, kan komme gjennom 17. mai-toget uten å fryse. Hurra for det!

Har du ideer til ytterplagg som er fine sammen med bunaden, hører jeg gjerne fra deg, så kan vi vise de fram her. Send en mail med bilder til handarbeiden@aftenbladet.no

Anja

Hei igjen! Torunn Fjelde Hansen har tatt kontakt med Håndarbeiden og tipser oss om at en slik cape kan være god å ha i andre anledninger også. For eksempel hvis du er på speiderleir. Da kan en ullcape varme godt ved leirbålet om kvelden. Og i tillegg er den fin å feste merker på, mener Torunn. Smart, synes jeg, å hekte ullpleddet fast rundt halsen. Det er jo tusenvis av speidere på vei til landsleir i Hafrsfjord i sommer, så dette kan ta helt av!

Til venstre faksimile av Nordakers bunad – slik den skal være. (Denne har Frafjord-mønster). De tre andre er min iforskjellige utgaver. Med rød silkeskjorte, rød silkeskjorte og brodert flygelsjal, og med rumensk bondeskjorte med samme silkesjal.

Over 70 prosent av norske kvinner har ifølge norskflid.no bunad. Kanskje det gjelder for Rogaland også. Jeg tviler imidlertid på at 70 prosent av rogalandskvinnene er fine i bunadene sine. Jeg var for eksempel ikke fin i min. 17.mai er en stasdag. Det er vel den dagen i året vi treffer flest folk – både av den typen vi kjenner og den dypen vi halvkjenner. De fleste planlegger hva de skal ha på seg denne dagen. Ganske kjekt å være litt fin, liksom. Jeg liker bunader. Jeg var som sagt ikke fin i min – en blå rogalandsbunad med Bjerkreim-broderier. Både Bjerkreim (under tvil) og Jelsa kunne gå an sånn slektsmessig. Men jeg liker bedre bunader fra Telemark og Hallingdal. Eneste problemet er at jeg ikke har spesielt stor tilknytning til disse traktene. Lenge lekte jeg med tanken på å skaffe meg en av disse likevel.  De er tross alt norske bunader, og de har så fin fasong. Hvorfor skulle jeg, den dagen i året  jeg treffer flest folk - og alle skal være litt fine, kle på meg den fasongen jeg kler dårligst av alle fasonger?

Hm. Bunaden min er ganske fin i seg selv, selv om jeg egentlig synes den er litt lite frodig, liksom. Litt tørr. Vi er kanskje litt tørre her, da, siden noen som en gang har bestemt over bunadene har ment disse draktene kledde folket her omkring.  Men det er som sagt fasongen som er problemet. Hadde de aldri sett en middels vestlending, de som bestemte seg for å være ledende på bunad?

Bunaden min ropte på en ny fasong. Men alle rogalandsbunader har samme fasong, så jeg var like langt. Det var bare å klippe fra hverandre vest og skjørt og tenke nytt. Inspirert av at nye bunadseksperter sier det er mer bunadsliv enn mellom permene på Hulda Garborg og de sine bunadsbibler, og bunadene fra Hallingdal og Telemark, gikk jeg for høyt liv. En strålende fasong. Litt sånn babydoll møter folklorete empiredrakt og bunad. Vidde i skørtet, som da blir litt kortere, og kort, stramt liv. Mor fikk jobben. Det er hun som har sydd bunaden, og hun likte ganske godt ideen om at jeg skulle trives i den. Hun var heldigvis også på lag når det gjaldt denne helligbrødehandlingen. Man kødder egentlig ikke med bunader. Mange vil nok til og med si det ikke lenger er en bunad, men en folkedrakt. Fint. Jeg liker folkedrakter og. Min hadde nå fått mye kortere vest, var kuttet rett under brystet, og stakken måtte heises oppover, og dermed ble den mye kortere enn den opprinnelig var. Men det var bare finere. Den måtte også rynkes på nytt. En god del arbeid, altså. Men mor mi kan.

Nå hadde bunaden fått ny fasong. Den var  blitt fin til meg – men fortsatt litt tam.

Jeg liker bulgarske, rumenske og russiske folkedrakter med fargerike broderier på skjorter og stakk. Med brokete søljer og brokete folklore. Folklore er bra. Jeg ville ha en brodert skjorte med litt smell i. Men slikt får du ikke verken på Nordaker eller Husfliden – uten det hører til bunaden. Ebay.com, derimot. Der selger hele verden saker og ting uten spørsmål og blygsel. Der var det et utall av folklorebluser, vester, hodeplagg, stakker og sjal. Det endte opp med at jeg fikk meg en brodert rumensk skjorte med kollossalt vide ermer, og fine broderier. Jeg er fortsatt på jakt ette en skjorte med enda mer farger og greier på. Men inntil videre duger den godt den jeg har. Dessuten har jeg en rød silkeskjorte jeg også har brukt. Og en svart. Veldig fint med de og. Kanskje er den røde favoritten.

Den rumenske bondeskjorten har veldig vide ermer. De kan nok også snøres sammen.

Bondeskjorta inni bunaden. Mor had laget et langt kjede med mynt og gullskåler, inspirert av de som hører til f eks Hardanger-bunader.

Slik ser det ut med den røde silkeskjorten. Jeg har også et gammelt arvesmykke jeg bruker sammen med den røde skjorten.

Og slik ser hele bunadstasen ut med rød silkeskjorte:

Bunaden med rød silkesjorte. Jeg har stor respekt for det tradisjonelle håndarbeidet, og jeg har beholdt alle broderiene på den gamle bunaden min. Men jeg har fått klippet av vesten og heist skjørtet tilsvarende oppover.

Det originale Nordaker-sjalet er byttet ut med et vakkert brodert flygelsjal (slike som skal ligge oppå flygel for å beskytte og pynte), kjøpt på Ebay.

Ny bringe. Søljene er byttet ut med andre søljeaktige ting. De gamle som hører til rogalandsbunaden ligger fint i esken så lenge. Egentlig er jeg på jakt etter envakker gammel sølge med fargerike stener og store bladskåler.

Jeg trengte et fargerikt sjal også. På ebay igjen. Der var det vakkert broderte flygeltepper i silke. Sykt fine. De duger nå som bunadsjal. Jeg er svært godt fornøyd i min omsydde, oppgraderte rogalandsbunader med høyt liv og hakket  kortere skjørt enn vanlig.

Fullt rigget med rumensk bondeskjorte, flygelsjal, røde sokker og perfekte sko, synes jeg.

Nå ser jeg ut som en slags østeuropeisk budeie - fortsatt med stakken i Rogaland. Til neste år skal jeg veve noe beltegreier, tror jeg. Og se nærmere på passende hodeplagg.

Den nye bunaden min – med rød silkeskjorte og flygelsjal. Og verdens beste "bunadsko".

Hva mener du? Er det greit å redesigne bunader?

Janne

En liten tøypose til smykker og hårstrikk, en stor til sokker og undertøy.

Tøyposer er litt sånn gammeldags og koselig, synes jeg. Og utrolig praktisk!

Når du skal pakke kofferten og dra på tur, legger du da undertøy og sokker i det store rommet sammen med bukser og gensere? Finner du sokkene igjen, eller forviller de seg inn mellom de store plaggene? Ikke akkurat blant verdens aller største problemer dette, jeg innser det, men løsningen er veldig lur og lett.

Sy en sokkepose, en trusepose og kanskje til og med en egen pose til den dyrebare bunadskjorten.

Tøyposer for kan sys i allverdens stoffer, fasonger og mønstre. Har du et fint lite stoffstykke, kan du i en fei sy en praktisk pose til å samle småtøy i – uunnværlig på tur, smart også til andre formål. Litt større poser til sko, litt mindre til smykker.

Denne lyseblå posen har jeg sydd av en fin brodert, gammel brikke.

Poser og gaveposer

Størrelsen bestemmer du selv, men jeg synes et A4 ark, er et godt utgangspunkt for en passe stor tøypose.

Klipp ut to like store deler, sy sammen rundt tre kanter. Sikk sakk rundt på vrangen, hvis stoffet kan rakne. Sy så en løpegang i åpningen. Det gjør du ved å brette stoffkanten litt ekstra mye ned. Sy først en søm i kanten, deretter en søm til caira en cm lenger opp. Her må du la det være igjen en liten åpning slik at du kan tre en snor eller strikk gjennom. Det er smart å feste snoren i en litt stor sikkerhetsnål. Nålen fører du inn inn i løpegangen og ved å føre sikkerhetsnålen gjennom løpegangen drar du snoren gjennom løpegangen. Når du er kommet helt rundt, drar du snoren eller strikken ut gjennom hullet og lager knytter endene sammen.

Snoren kan du style med det du måtte finne; anorakksnorstoppere, knapper, knuter og perler, for eksempel. Posen åpnes og lukkes ved å stramme eller løsne snoren.

Truseposer kan være fine smågaver til en turvenninne eller turkamerat, eller du kan flotte deg og sy en lekker tøypose i steden for innpakningspapir på en liten gave.

Hvit tøypose med pyntesting og monogram til bunadskjortene.

Fjongt for finskjorten

Her om dagen skulle jeg sjekke bunadsutstyret før 17. mai. Der fant jeg plutselig noen hvite putetrekk jeg hadde lagt bunadskjortene inni da jeg ryddet vekk bunaden i fjor. De har funket som beskyttelse for skjortene de, men jeg synes de flotte skjortene fortjener sin egen pose.

I soffhaugen fant jeg litt hvitt lerret. Det brettet jeg til en slags konvulutt-pose med en enkel brett-over-lukking. Siden skjortene er av hvit lin, tar jeg ikke sjansen på noen fargerike pose-stoffer her. Men jeg testet ut en av symaskinens enkel dekorsømmer rundt kanten – og så lot jeg meg inspirerer til et lite monogram. Fin skjorte må ha fin oppbevaringspose!

Har du noen gode vaske- og stryketips for bunadsskorter før konfirmasjoner og 17. mai, forresten?

Grav fram gamle tradisjonsrike stoltheter, og sett dem på hodet. Nå skal det være hodeplagg til bunaden. Og da holder det ikke at bunadsluene blir liggende på hattehylla.

Datter mi,Lykke, skulle ha bunad, og mor mi, Ingbjørg, skulle sy. På underlig vis kom hun over noen vakre, gamle mønstre på et slags tillegg til bunadslua, pannelin, eller bobinett eller blondesnipp som det også kalles. Hun fant dem hos Nordaker bunader. De hadde ikke disse modellene utstilt, de mente da at «ingen ville ha dem». Men det ville Lykke.  

Det gikk verken an å få kjøpt disse pannelinene, eller få sydd dem. Så mor måtte sy selv. Stoff og mønster fikk hun kjøpe. Her ser du hvordan det lages – det følger arbeidsbeskrivelse med mønsteret:

Pannelin med lokalt opphav. Dette er fra Jæren. Her er det mer tekst.Det kan være lurt å begynne med å brodere "rammene" først.

Pannelin-mønster fra Lysefjorden.

Slik ser stoffstykket og mønsteret (ligger under) ut.

I gang med pannelinet. Du får bra beskrivelse på hvordan du skal brodere/sy dsammen med mønsteret.

Her ser du tydeligere mønsteret som ligger under. Nå skal du brodere "oppå" tegningene. Du likson "trer" nål og tråd gjennom nettingen i stoffet.

 

Slik ser Lykkes pannelin ut fra siden.

 

Det finnes mange flotte hodeplagg til bunader og festdrakter. Det finnes også mange fine måte å fikse/integrere håreet i slike:

 

Hodeplagg anno 1030

På Youtube fant jeg en video med filmopptak fra 1930-tallet om pannelin, hovudkluter og håroppbinding.

Se den – det er veldig stilig – og mye arbeid: 

 

 

Klar for en filmsnutt til? Litt hodepynt, litt foreberedelse og et brudepar:

 

 

 

Flere hodeplagg til inspirasjon

Her er et knippe hodeplagg til bunaderog festdrakter – fra Husfliden og Nordaker.

 

Brudebunad fra Hallingdal – og altså en brudekrone på hodet. Faksimile fra norsflid.no

 

 

Konebunad fra Voss. Kul vri på hodeplagget. Faksimile fra norskflid.no.

 

 

Bunad fra Vest-Agder (med plissestakk). Et slags hvitt tørkle med et stivt underlag som holder stasen oppe. Faksimile fra norskflid.no.

 

Rogalandsbunad fra Nordaker. Her er en enkel bunadslue – denne uten pannelin. Selv synes jeg lua blir utrolig mye kulere og staselig med pannelinet på. Faksimile fra nordaker.no.

 

 

Kul raudtrøyebunad fra Øst-Telemark. Jeg liker godt de mer folkloreaktige bunadene. Merk alle fargene, de vevde båndene og duskene. Synes også det er utrolig stilig med de fargerike broderiene på kvinnens skjorte. Faksimile fra norskflid.no.

 

Kjempefin rekonstruert Vest-Agder-drakt. Faksimile fra norskflid.no.

 

Nordakers festbunad fra Østerdalen har et russeluelignende hodeplagg. Faksimile fra nordaker.no.

 

 

Enkel, blå jakke og bunadslue som tilhører Grafferbunad. Fakismile fra norskflid.no.

 

 

Jeg synes vesken er kjempefin og teknikken heter hakking. Stilig!

Jeg hadde aldri hørt om hakking før det kom en epost til Håndarbeiden fra Inger Johanne Søyland. Hun jobber på Brynekontoret i Aftenbladet, og i tillett til det er hun en ivrig håndarbeider. Her viser hun oss den flotte vesken hun har laget, eller hakket.

Hakking er en gammel teknikk som også kalles tunisisk hekling. Jeg fikk mange treff da jeg søkte på tunisisk hekling på nettet, vanskeligere å søke på hakking, da kommer det mye annet rart opp.

Hakking viser seg å være en slags blanding mellom hekling og strikking. Det blir et fast arbeid og et rutemønster trer tydelig fram.

«Min nye veske i hakketeknikk (gammel Tunisisk hekling) er i to brunfarger. Jeg har foret den og festet et håndtak kjøpt på Kreativ. Den er ca 20 x 30 cm og hakket i tykt garn med hakkekrok nr. 5. Oppskriften fant jeg på Du store Alpakka sine hjemmesider», forteller Inger Johanne.

Tusen takk for stilig tips, Inger Johanne!

Har du noe du har laget, tips og ideer du har lyst til å dele med andre, er det kjempestas om du sender en mail til handarbeiden@aftenbladet.no

Her er en lenke til en side som demonstrerer den tunisiske heklingen, hakking. Det finnes mange andre sider også.

http://www.hvordan.no/27869/hvordan-fa-til-tunisisk-hekling

Dette ser gøy ut, jeg gleder meg til å prøve!

Anja

Det er mai, og Håndarbeiden har selvsagt tatt for seg bunad. Vi har allerede hatt fire bunadsinnlegg (se lenker neders i bloggen), og her viser Aftenbladets kulturredaktør, Solveig Grødem Sandelson, oss hvordan hun laget knipinger til bunadslua si, da hun var 17:

Heimeknipla kniplingar

«Eg har knipla blondekanten på denne (bildet over) sjølv. Det syns eg er ganske rart.

Nå kan det jo vera at dette er ein ganske vanleg ting å gjera i oppegåande handarbeidsmiljø, men slike miljø er nok ikkje eg ein del av sånn i det store og heile.  Difor, eller kanskje fordi det faktisk ikkje er så vanleg, veit eg bare om ei til som har ein sånn eigenknipla blondekant. Det er Oddveig, som eg lærte meg dette saman med, den gongen vi var 17 år, og ikkje bare gjekk i 4H, men til og med valde å bruka vinter og vår på å læra oss å laga kniplingar, ein gong på det eigentleg glade åtti-talet.

Knipslingspute – for ungdom og for eldre.

Du treng ei pute til å knipla på (se over).

Rull med mønsterlapp og knipling.

Midt på denne, er det ein rull. Rundt den festar du mønsterpappen, som du alt har teikna opp eit mønster på, og prikka holer i med ei prikkenål der du seinare skal stikka knappenåler etterkvart som du kniplar deg bort til holene langs strekane du har teikna, kniplar deg rundt knappenåla, vidare og vekk. Til det neste holet, der den neste knappenåla skal stå, o bli knipla rundt. Slik driv du på, med halvslag og dobbeltslag og slag eg nok ikkje hugsar namnet på lenger.

Kniplepinnar i tre.

Til dette treng du også ein bråte med kniplepinnar i tre. Kor du får tak i sånne, veit eg like lite om som kor du får tak i puta. Kniplepinnane høyrer saman i par, to og to av dei deler same tråden, sterk bomullstråd, som du, også før du får begynt med sjølve kniplinga, har spolt på pinnepara med eit hendig lite spoleapparat. Det hadde handsveiv, hugsar eg. (Det er omtrent her eg lurer på kva slags 17-åringar vi var, Oddveig og eg, og om eg eigentleg bør fortelja at vi dreiv med dette, spoling og prikking og mønsterteikning, alt for å kunna knipla våre eigne små blondekantar, eller rettare sagt, ein liten blondekant, til eit fint lite lommaplagg, og ei litt breidare blonde, eit mellomverk, for eksempel til eit putevar.)

Når alle pinnepara var ferdigspolte, hang vi dei over kvar si knappenål i enden av mønsterarket på rullen, og så var vi i gang. Med eit par kniplepinnar i kvar hand om gongen.

Det enklaste var snoing, då legg du bare høgre pinnen over den venstre – eller motsatt. Men det kan du jo ikkje driva med i det uendelege, blir ikkje rare blondegreia av slikt. Eit halvslag bestod av snoing, der du heiv den eine pinnen over den neste, la oss seia mot høgre, for så å kryssa, det vil seia leggja dei to høgrepinnane denne nå låg mellom, over mot venstre. Eit dobbeltslag? Snoing, kryssing, snoing, kryssing.

C-moment?

Og sånn gjekk nå dagane. Av dei ulike slaga fekk ein ulike mønster. Så gjaldt det å dra akkurat passe til i alle desse trådane, så det blei fint og jamnt. Skeive, skrukkete blonder er ikkje fint. Ikkje i det heile tatt. ”Mandelen” var c-momentet vårt, det aller vanskelegaste vi laga. Den vridde seg, drog seg mot den eine sida, eller fekk ikkje noko tett og fin vevd kjerne.

 Hos Malmfrid

Det var hos Malmfrid Fjermestad på Kvernaland vi dreiv med dette. Ho var tolmodig, gammal og klok. Veldig flink med handarbeid og veldig begeistra for kniplingskunsten. Dessutan var ho aldri nysgjerrig på noko som helst anna enn korleis det gjekk med kniplinga vår. Det likte eg henne for, hugsar eg.

Den store svenneprøva ho sette oss til, etter at vi med sveitte fingrar og mykje strev hadde fått dei små blondegreiene, med mandel og det heile, til å bli mindre skeive og skrukkete, var å laga vår eigen blondekant til lua på vår eigen bunad. Denvi hadde fått til konfirmasjone eitt par år tidlegare. Det tok tid. Lang tid. Eit band blir ikkje veldig fort langt av at du kryssar tynne bomullstrådar fram og tilbake.

Men vi blei ferdige. Sidan har vi aldri knipla, noko av oss. Det er 27 år sidan. Men vi har i alle fall heimeknipla, sjølvknipla blondekant på bunadsluene våre. Det er vel kanskje noko alle burde ha?»

 Her er flere bunadsblogger:

Sy en cape på en kveld: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/21/sy-cape-til-bunaden-pa-en-kveld/

Nå skal det være hodeplagg til bunaden: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/05/05/na-skal-det-vaere-hodeplagg-til-bunaden/

Oppgrader bunaden! http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/26/oppgrader-bunaden-min-rogalandsbunad-fikk-ny-fasong/

Når bunaden er for kald på 17. mai: http://blogg.aftenbladet.no/handarbeiden/2013/04/13/hvis-bunaden-blir-for-kald-pa-17-mai/

Monika har strikket så mange fine kluter.

Håndarbeiden har fått et kjempefint bidrag fra Monika Larsen. Det er stas å kunne vise fram noe av alt det fine som dere der ute lager. Send oss gjerne det du har lyst å tipse andre om. Håndarbeiden skal jo handle om å dele ideer og inspirasjon, så det er topp hvis dere vil være med!

Monika skriver: «Jeg er heldig som har både en mor og bestemødre som strikker. Det er av dem jeg selv lærte å strikke. Som strikke-novise og som mange barn allergisk mot klø-ull ble det til at jeg strikket med bomullsgarn. Fra barndommen har jeg derfor masse årgangs-bomullsgarn liggende. Det går nå til pers til fordel for gode, hjemmestrikkede kjøkkenkluter.
Enten de er ensfargede eller flerfargede. Om fargene matcher eller er så grelle at de blir kule. Kluter blir det til og gode er de!»

Frsik og fin til oppvasken, denne rosa kluten.

Knallbra å kunne bruke gamle garnrester. Det er manga av oss som har opptil flere poser lengst bak i skuffer, kott og skap. Bomullsgarn finnes også i mange fine, klare farger. Og det er vel ingen tvil om at Monikas kluter frisker opp på kjøkkenet?

Her er hennes oppskrift:

«Jeg strikker på pinne nr. 4 og legger opp 57 masker. Jeg strikker hver pinne slik: 3 rett, 1 vrang – gjenta ut pinnen (avsluttes med 1 rett). Jeg gjentar dette til jeg har strikket ca. 38 cm. Da feller jeg løst av.»

Monika har erfaring med at denne oppskriften gir kluter som kan strekkes godt og er slitesterke. «Etter daglig bruk i mange år, viser de ikke tegn til slitasje. Klutene er supre som vertinnegave eller innflyttingsgave sammen med en flaske zalo og en oppvaskbørste som matcher», mener hun.

Smart!

Å, så fine! Nesten så oppvaksen blir lystbetont.

Det har lenge vært mulig å få maling som duger som tavle, men her om dagen kom jeg over tavlevoksuduk hos Mormor og Mio. Kule greier.  Og litt mer fleksibelt enn maling.

På bordet

Du kan legge duken rett på bordet som her på bildet:

Minken Maria Jansen rekker nesten opp for å tegne en skummel drage.

Eller slik:

Mio Lee Harmer og – kan det være henne selv i kritt? – på tavlevoksduken.

På veggen 

Eller du feste den på veggen med tegnestifter. Slik:

Her har jeg bare festet tavlevoksduken med små, hvite stifter.

Og du kan selvsagt skrive på:

Veggtavlen klar.

Oppslagstavle

Skal du lage en oppslagstavle, men du finne deg en gammel eller ny ramme. Denne er fre Fretex. Så må du trekke voksduken godt, og skjære til. (Jeg har ikke festet noe her, så det er ikke strammet skikkelig.)

Når du skal tilpasse duken til rammen, er det viktig å stramme godt. Eller får du bulker som her.

Som bordkort 

Tavlevoksduk er også praktisk i barnebursdag:

Her trenger du ikke noe bordkort. Skriv rett på bordet. Allemann på festen kan også tegne på duken. Eller holde konkurranser og skrive svarene rett på bordet, liksom. Praktisk.

Denne strenge uglen skal jeg sy noe fint av. Vet ikke helt hva, men det er lett å tenke på en pute…

Du kan selvsagt kjøpe kjempefine (og kjempedyre) puter og andre saker og ting med fotoprint. Dyr- og naturmotiver har vært populære en stund nå etter at de dukket opp hos de mest trendy interiørmerkene for et par år siden.

Seinere har mer rimelige butikker og kjeder også kastet seg på fotoprint-trenden. Og nå følger jeg etter.

For nå kan du få kjøpt stoff som ser ut som flotte fotografier, og da kan du sy akkurat hva du vil. Jeg kom over disse på Stoff & Stil. Der har de både ugler, svaner, reinsdyr, øyenstikker, steiner og mange flere motiver. Disse bildene er trykt på tynt bomullsstoff og måler 64 x 73 cm.

Dette reinsdyret har fått plass i sofaen på en herlig fjellhytte.

En enkel veske, eller nett, med en øyenstikker på.

Nettet fikk fôr og hanker av et litt kraftigere linstoff, får å tåle litt mer. Og det har allerede vært på bytur!

Har du noe du vil vise fram på Håndarbeiden, vil vi gjerne høre fra deg! Send en mail til handarbeiden@aftenbladet.no

Anja

Dette skulle bli en sommerlig silkekjole. Noen ganger er det vanskelig å finne det stoffet du vil ha. Farg det selv – og sy deg en kjole ingen andre har lik.

Jeg startet med offwhite silke.

Jeg kjøpte offwhite silkestoff på Stoff og stil. Men jeg ville ikke ha kjolen hvit.

Jeg fant ut jeg ville sy kjolen, som var til Lykke, ferdig først - og så farge den. Vi hadde en ide om at vi ville gradere fargen – i forhold til fasongen på kjolen. Derfor var det lurt å lage den helt ferdig før fargingen.

Tidligere har jeg sydd et par kjoler i den fasongen Lykke ville ha, så  jeg gikk i gang. Har ikke noe mønster, men klippet to litt mer rektangulære enn kvadratiske stykker som skal bli kropp. Og like dan for ermer.

Slik (denne kjolen er ganske fleksibel i størrelsen, men funkerbåde  i  M/L/XL – og det er svært enkelt å lage den både mindre – og større:

En slags skisse til kjolekroppen. Med mål – UTEN sømrom. Enkelt å justere opp og ned i str.

Målene til ermene. Legg til ekstra lengde om du vil ha ermen helt lange.

Her er graderingen. Det er viktig å ha kontroll over denne delen av prosessen – så det blir jevnt og fint.

Ferdig farget – henger til tørk i hagen.

Så var det bare å stryke kjolen. Under ser du detaljer.

Jeg festet legget i halsen med enkle tråklesting slik at kjolestoffet skulle beholde mest mulig av den "flytende" følelsen.

Og samme på ermene:

Ermene er lagt opp med enkle tråklesting.

 Og her er den ferdig:

Jeg er så heldig å ha en syforening som faktisk syr. Det er det jeg vil slå et slag for her!

Mitt inntrykk er at nesten alle damer hadde syforeninger som strikket og sydde før i verden. Det var kanskje en nødvendig unnskyldning for sosial omgang, den eneste måten travle husmødre kunne møte vennninnene sine på –  med samvittigheten i behold. Min svigermor har, for eksempel, gått i den samme syforeningen i mer enn 50 år! De møtes fortsatt, men syr ikke lenger.

Sy som vinden

Men det gjør vi så det koster etter i Syforeningen sy som vinden. Det var Line som dro i gang, hun syntes vi burde møtes for å sy og inviterte Trine og meg med. Seinere har Elisabeth også sluppen inn. Flere har prøvd å skrape på døren, men her er vi faktisk litt strenge. Vi må ikke bli for mange, ikke fordi vi ønsker å ekskludere noen, men jo flere man er, jo vanskeligere er det å finne dager som passer for alle.

Vi må heller oppfordre til nyetableringer av syforeninger som syr. Det er et supert konsept!

Fire symaskiner på samme bord

Syforeningen Sy som vinden driver lite med korssting og broderi. Vi møtes hjemme hos hverandre med symaskiner og kurver og vesker fulle av prosjekter. Det er stoff og tråd, mønster og tilbehør. Nye greier tar form og gamle saker og ting blir som nye. Vertinnen må hode skjøteledninger, strykejern og litt lett kveldsmat.

Vi spiser litt og drikker litt, men først og fremst syr vi. Det som er så fint med å ha en syforening som faktisk syr, er jo at da får man gjort en hel masse ting som ellers ikke ville blitt noe av. Det er ikke alltid like lett å få dratt fram symaskinen og satt i gang en ettermiddag hjemme. Men når jeg vet at syforeningen som syr nærmer seg, finner jeg fram en haug med greier som må med.

Bytt og lån, tips og hjelp

Og det som er enda bedre med en syforening som syr, er at du får hjelp, gode ideer og sykt kvalifiserte synspunkt. Bør en ubrukelig kjole bli et skjørt, eller er det rett og slett bare å sy en pute av den? Hvor lang eller trag bør denne buksen være? Hvordan syr man egentlig en gymbag, kan denne favorittblusen lappes der sømmen har sprukket og hvem har tråd som passer akkurat til dette stoffet?

Trine er den aller mest nøyaktige av oss. Hennes prosjekter blir alltid superfine og jeg blir inspirert til å være litt mer nøye av henne. Line har fantastisk masse tråd, utstyr, stoff, Fretex-funn, bånd, tau, og mange superfriske prosjekter - og deler svært generøst med seg. Elisabeth kommer alltid med spennende prosjekter og kan for eksempel overraske med et priklete heklearbeid som jeg aldri hadde greid å gjøre ferdig, men det gjør hun.

Her om dagen møttes vi hos Line. Etter fire flittige timer, var resultatet tre omsydde kjoler, ny glidelås i en bukse, en strandveske, en gymbag, fornøyelig fordeling av innholdet i noen stoffesker fra et av Lines Finn.no-kupp, nytte tips til flere prosjekter og godt humør.

Fortell oss gjerne om din syforening – hvis du har en som faktisk syr! Send en mail til handarbeiden@aftenbladet.no

Anja

Det er som regel stoffet som ryker først på fluktstolene. Da syr du bare et nytt, så sparer du både miljøet og pengetaska.

Ikke er det vanskelig heller. Helt rette stykker stoff, og enkle sømmer.  Det som er avgjørende, er at stoffet er sterkt. Du kan bruke spesialstoffer, som du får på steder som Ikea og Stoff og stil, eller du kan bruke kraftige bomullstoff og sy det dobbelt. Det har jeg gjort her.

Å trekke en gammel fluktstol er lett – i alle fall om du har det gamle trekket. Da er det bare å måle – og kopiere det gamle. Husk å velge traftig tråd, og sy doble, eller flere sømmer ved siden av hverandre for å forsterke. Alt må være sterkt så du slipper å dette gjenom stolen litt utpå kvelden.

Start med å ta av det gamle trekket.

Velg nytt stoff:

Jeg hadde allerede et kraftig stoff fra Ikea som jeg ville bruke.

Her har jeg målt rundstokken som skal gjennom – og laget dobbel fall som er rommelig nok til stokken.

 

Det er lurt å sy med kraftig tråd, og gjerne doble sømmer – som her.

 

Min fluktstol er dobbel. Så jeg må sy to trekk. (Kunne jo laget et ekstra bredt, men da måtte jeg kjøpt nye rundstokker)

 

 

Her er stokken på plass inni den ene enden av trekket. Husk at bare EN stokk må inn før du trer trekket inn i fluktstolen. Se nøye på den stolen du har for å se hvordan det er gjort tidligere.

 

 

Etter at du har tredd stoffet gjennom både nede og opp – trer du den siste stokken på plass. Dermed er trekket sikret.

 

Da skulle fluktstolen være klar for bruk.

Lykke til! Syr du nytt trekk selv, varer stolene ekstra lenge.

 

Janne

En sylinderbag er flott til å rydde leker vekk i – eller til hva som helst annet.

En av Håndarbeidens lesere, Nina Nilsen har sendt en hyggelig mail til handarbeiden@aftenbladet.no

Hun skriver: «Jeg deler gjerne denne ideen. Trenger du en kul hjemmesydd oppbevaringspose til leker etc.? Her har jeg funnet et dyremotiv på internett, overført det til ark som du stryker på stoff. Det kan kjøpes på Panduro, Clas Ohlson etc.)

Innerposen er sydd av voksduk, denne har jeg kjøpt hos Traktøren, men Ikea har rimelige. En liten hank kan sys på slik at posen kan henge på veggen etc.  Måler 22 cm høy og ca 18 cm i diameter»

Sylinderpose

Dette er en kjempegod idé, mener vi i Håndarbeiden. Denne sylinderposen kan lages i uendelig mange varianter, av alle slags ulike materialer og farger. Et litt solid lerretsstoff er et godt utgangspunkt, eller voksduk hvis du vil at din sylinder skal stå imot litt fukt.

For disse posene kan du bruke til absolutt hva som helst. Leker, som Nina foreslår, på badet til kremer og sprayer, på kjøkkenet til oljer og eddik, til skittentøy eller sokker, bare for å nevne noe. En alt-mulig-sak, rett og slett.

Litt matte må til

Og den er ikke så vanskelig å sy, heller. Jeg ville begynt med å bestemme meg for hvor stor den skal være i bunnen. Hvis du, som Nina, vil sy en sylinderpose med 18 cm i bunnen, måler du opp en sirkel med 18 cm i diameter og legger til et par cm sømmonn.

Så må du klippe et rektangel som skal bli veggene i sylinderposen. Da trenger du et stoffstykke som er like bredt som omkretsen av sirkelen, og som vi husker fra matematikken er finner vi omkretsen med å gange diameteren med pi. Altså; omkrets = diameter x 3,14.

I Nina sitt tilfelle blir det da 18 cm x 3,14 =56,5 cm. Her er det lurt å beregne litt ekstra stoff til sømmen. Hvor dyp posen skal bli avgjør du med høyden på rektangelet ditt. Bruksområdet avgjør.

Det er supert å klippe to sirkler og to rektangler, enten du velger samme stoff overalt eller ulike mønstre og materialer.

Så syr du rektangelete på langs kanten av sirkelen og før du syr sammen posen. Gjør det samme med foret, og vrangsy de to, rette mot rette. La det være igjen en åpning som du vrenger foret på plass gjennom. En stikning, altså en søm langs kanten på toppen strammer det hele fint opp.

Takk til Nina for godt innspill. Har du noe du vil vise andre, send oss en mail til handarbeiden@aftenbladet.no

Anja

Fine kjoler var for korte. Med ny kant på noe få centimeter blir de akkurat passe.

Jeg hadde noen kjoler i veldig fine stoffer som ikke ble brukt. De var rett og slett for korte, synes jeg.

Vi har vel alle en bestemt oppfatning av hvor kjole- og skjørtekanten bør gå for at vi skal føle oss vel. Jeg liker ikke at den kryper særlig over knærne. 

Legg til de nødvendige centimeter

To av sommerkjolene er sydd over samme mønster, men i helt forskjellige stoff. Den ene er satt sammen av flere fargerike bomullstoffer. Her lette jeg litt før jeg fant et stoff jeg syntes passet til resten av stasen. Lilla bommulsstoff med hvite prikker ble løsningen til slutt.

Den andre kjolen er også mønstrete, men sydd av bare ett stoff. Her valgte jeg en svart kant for å forlenge kjolen de nødvendige centimetrene. 

Jeg målte bredden på kjolekanten, målte og klippet stoffet jeg ville skjøte på i den ønskede lengden. Husk å følg skjæringen i skjørtet slike at skråen fortsetter.

Så sydde jeg på den nye kanten nederst på kjolen og la opp – og kjole ble akkurat passe lang/kort.

Noen få centimete er alt som skal til for å få kjole ut av skapet.

Fra kort kjole til passe langt skjørt

En annen fargerik og fin kjole måtte rett og slett bli et skjørt.

Før kjole med bærestykke og skulderstropper, nå skjørt med linning.

Jeg så at jeg kunne bruke noe av bærestykke som linning og klippe av skulderstroppene. Litt fikling er det alltid for å få slike greier pent, men når det er gjort er en ubrukelig kjole blitt et friskt skjørt.

Gøy!

Har du gode tips for omsøm av klær fra ubrukelig til velbrukt, ta kontakt med handarbeiden@aftenbladet.no

Anja